Injeksjonsplattformen IP – Nye utfordringer

Driftsavdelingen hadde i mange år ivret for å få til en forbedret vanninjeksjon på Valhallfeltet for å kunne øke utvinningsgraden. Til og med før produksjonen startet i 1982 hadde man studert om et slikt tiltak kunne øke utvinningsgraden for hele feltet. En enkel brønn ble testet ut i perioden 1990 til 1993 for å undersøke potensialet og vurdere risikoen ved et større injeksjonsprosjekt. Testen ga positive signaler og en ny injeksjonsplattform med 15 injeksjonsbrønner og ni brønnslisser for produksjonsbrønner og en kombinasjon av produksjon og injeksjon ble derfor foreslått i 1997. Erfaringer fra denne plattformen skulle danne grunnlaget for senere utbygging av flankene.

Av Finn Harald Sandberg
07. desember 2015

Historien

Usikkerheten om hvor mye olje som kunne tas ut gjorde at lønnsomheten for prosjektet var ganske
tvilsom og det var nødvendig å starte en dialog med myndighetene om økonomiske betingelser.
Forhandlingene med myndighetene trakk i langdrag, men våren 2000 tilbød regjeringen en
skattepakke som innbefattet bortfall av produksjonsavgift med tilbakevirkende kraft, hvis lisensen
leverte en plan for utbygging og drift (PUD) før sommeren. Bakgrunnen for dette avgiftsbortfallet var
at partnerskapet i desember 1999 hadde søkt om en slik ordning samtidig med en forlengelse av
lisensperioden med nesten 20 år. På grunn av det store prisfallet på olje mot slutten av 1990-tallet
som førte til pessimisme i bransjen, var det viktig for myndighetene å stimulere til økt aktivitet som
kunne gi nye oppdrag til norsk industri.
En PUD for bygging og installasjon av en injeksjonsplattform ble levert innen fristen og endelig
godkjent i november 2000. Som en konsekvens av det store tidspresset var ikke kostnadsestimatene
fullstendige eller godt nok gjennomarbeidet og krevde en ytterligere konkretisering. Heller ikke alle
tekniske og strukturelle forhold var tilstrekkelig utredet.

Valhall WP+IP fra BP
Valhall WP+IP fra BP

Kontrakten for design og bygging av plattformen ble gitt til Aker i konkurranse med Heerema.
Stålunderstellet ble bygget ved Aker Verdal. Det var spesielle detaljer ved Akers design av
bærestrukturen som fikk en del erfarne eksperter til å reagere. Det var spesielt spørsmål om
innfestingssystemet (pælene) ville komme til å fungere. Akers ingeniører forsikret at en slik løsning
hadde vært benyttet tidligere og med gode erfaringer. Blant ansatte ute på feltet var det en gjengs
oppfatning at ingenting kommer lett på Valhall. Dette skulle vise seg å holde stikk denne gangen
også. Problemer med å få festet pælene i havbunnen førte til at man måtte utsette installasjonen av
dekket med et helt år.
Plattformdekket ble bygget av Aker Stord. Det måtte bli liggende ved Stord verft mens eksperter fant
en løsning på pæleproblemet. Denne tiden ble brukt til å gjennomgå det tekniske anlegget på nytt.
Man fant alarmerende feil ved den toppmoderne boreriggen, men prosjektet fikk gjennom «hell i
uhellet» tid til å foreta nødvendige justeringer.
Dekket kom på plass sommeren 2003, men alle feil var ikke rettet opp og produksjonen ble
ytterligere forsinket. Den første vanninjeksjonen startet opp 24. januar 2004, mer enn ett år etter
opprinnelig plan.
Totale kostnader for plattformen endte på 7,2 milliarder kroner, en økning på 2,8 milliarder. Bare
pælingsarbeidet kom på en milliard kroner.
På feltet ble det i 2003 installert et avansert overvåkningssystem (LoFS) (egen artikkel) som skulle
måle og holde oversikt over den tidlige utviklingen slik at man kunne implementere forbedringer ved
vanninjisering basert på erfaring.

Teknisk innhold

Plattformen står på 73 meters dyp og bæres av en fagverkskonstruksjon av stål (jacket). Det er 24
brønnslisser på plattformen. Av disse er 15 satt av til vanninjisering.
Dekket, som veier 10 00 tonn uten nyttelast, har en grunnflate på 49 ganger 37 meter og en høyde
på 22 meter fra underkant av kjellerdekket til toppen av understøttelsen for boretårnet. Total høyde
fra havoverflaten til toppen av boretårnet er omtrent 105 meter. I tillegg er det en forlenget
bærestruktur som gjør at boretårnet kan flyttes over på «naboen», brønnhodeplattformen WP (som
ble installert i 1996), for å kunne bore brønner derfra .
Med fulle tanker og drivstoff i utstyret øker vekten med ca. 3000 tonn

De viktigste og største komponentene på plattformen er :
Tagno           Description
99-BA-8010    DERRICK STRUCTURE
60-XM-8000A   MAIN GAS TURBINE GENERATOR PACKAGE A
60-XM-8000B   MAIN GAS TURBINE GENERATOR PACKAGE B
90-MA-8000     PLATFORM CRANE A SWL = 60 T
90-MA-8010     PEDESTALE FOR 60T CRANE
60-XN-8020     EMERGENCY GENERATOR PACKAGE
09-BD-8010     21 1/4" BOP STACK
90-MA-8020     PLATFORM AND JIB FOR 15T CRANE
99-BG-8100     DRAWWORKS
84-XX-8030     MINOX DEAERATION UNIT
18-XX-8001     WATER INJECTION PUMP PACKAGE 63000 BWPD
18-XX-8002     WATER INJECTION PUMP PACKAGE 63000 BWPD
18-XX-8003     WATER INJECTION PUMP PACKAGE 63000 BWPD
18-XX-8004     WATER INJECTION PUMP PACKAGE 31000 BWPD
07-PB-8100A   HP MUD PUMP A
07-PB-8100B   HP MUD PUMP B

Prosessen

Injeksjonsplattformen har egen strømproduksjon som skal sørge for nok kraft til å drive boreutstyret
og pumpene som skal injisere vannet ned i reservoaret. Plattformen har kapasitet til å injisere
210 000 fat (1,32 millioner liter) vann i døgnet. I tillegg kan den også behandle 140 000 fat produsert
vann (vann som følger med olje som kommer fra reservoaret) per døgn.

Kilder:

G. Tjetland, T. G. Kristensen and K. Buer (all BP) IPTC 11276 «Reservoir Management Aspects of Early
Waterflood Response after 25 Years of Depletion in the Valhall Field» presented at the International
Petroleum Technology Conference 2007, Dubai, U.A.E. 4-6 December 2007.

BPAmoco Valhall “Water Injection Project Plan for Development and Operation” (June 2000).