Byggefasen

Når Plan for utbygging og drift (PUD) er godkjent av myndighetene, kan arbeidet med å anskaffe materialer og annet produksjonsutstyr starte. I tillegg kan de endelige kontraktene for bygging og installasjon av produksjonsanleggene sluttføres. For Valhall-eierne var det ikke fullt så enkelt. Stortingets godkjennelse av PUD ble nemlig vedtatt med forbehold om Oljedirektoratets (OD) godkjennelse. OD var tilbakeholdende med godkjennelsen og la betydelig vekt på sikkerhetsaspekter knyttet til samtidig boring og produksjon samt boligkvarter på boreplattformen.

Av Finn Harald Sandberg
03. desember 2015

I de første årene etter at oljevirksomheten kom i gang på norsk sokkel var kravet om ikke å sette i gang med noen form for kontraktinngåelse før endelig stortingsgodkjennelse forelå, absolutt. Først etter 1990 ble det gitt dispensasjoner fra dette kravet. [1] Begrunnelsen for slike dispensasjoner ble hevdet å være markedssituasjonen (smi mens jernet er varmt – utnytte ledig kapasitet) eller for å oppnå gunstige priser.

Valhall DP med Nordsjøens første innebygde boretårnet. Foto: Ukjent/BP

En utbygging av et felt til havs er som å sette sammen et kjempestort puslespill. Selv om norske myndigheter ønsker at oljeinvesteringer skal gjøres mest mulig i Norge, opererer selskapene i et globalt marked og ønsker dermed å plassere kontraktene der kombinasjonen av kostnader, leveransetidspunkt og kvalitet er optimal. Fordi det ofte er stor geografisk spredning både hvor utstyret og materialene kommer fra og hvor de skal sendes til montering og sammensetning, er det avgjørende å ha god oversikt og tilstrekkelige marginer slik at det er mulig å planlegge og gjennomføre hele prosessen innenfor et begrenset tidsintervall. Gjennom hele sin levetid har Valhall-feltet opplevd både suksesser og store utfordringer under gjennomføring av store prosjekter.

Etter et møte mellom Amoco, Industridepartementet og OD i slutten av juli 1977, besluttet Amoco/Noco-gruppen å endre konseptet til en tre-plattformsløsning der hver plattform hadde en spesifikk funksjon, bolig (Q - quarters), boring (D – drilling) og prosessering og kompresjon (PC - process and compression). Med dette konseptet oppnådde gruppen i september ODs velsignelse for at boring og produksjon kunne foregå samtidig på. Imidlertid førte dette også til en betydelig økning i den forventede investering. Fra januar til august økte estimatet for utbyggingen fra 580,1 millioner dollar til 652,7 millioner – eller 12,5 %. [2] I den nye planen ble det angitt at all prosessering av olje og gass skulle foregå på produksjonsplattformen. En fjerde stigerørsplattform skulle installeres på Ekofisk ved siden av Ekofisktanken. Dette var første trinn i en plan som skulle inneholde fire utbyggingstrinn.

Det skulle gå mange år før neste trinn i denne planen skulle settes ut i livet.

Etter diskusjoner med Industridepartementet og OD valgte Amoco av sikkerhetsmessige årsaker en utbyggingsløsning med tre plattformer.
Figur 1: Skissetegning av Valhall-feltet (Kilde endelig versjon av PUD fra Amoco)

Prosjektstyring

Allerede i modningsfasen opprettes det et eget prosjektteam som har ansvaret for gjennom-føringen av planleggingen for utbygging, men det er først når de endelige planene er bestemt at de store ressursene settes inn.

I forbindelse med utbyggingen av Valhall hadde Amoco Norway Oil Company all direkte prosjektledelse selv og en stab på ca. 40 personer i Norge til å gjøre arbeidet. Aker og Kværner gjorde et framstøt ved en samlet presentasjon overfor Amoco i Chicago sommeren 1976 i et ønske om å bli hovedkontraktør og forestå hele Valhall-utbyggingen. Det førte ikke fram. Imidlertid ledet senere forhandlinger til at diskusjonen om prosjekteringsarbeidet ble startet og Valhall Engineering Joint Venture (VEJV) ble dannet. VEJV var en samarbeidsorganisasjon sammensatt av folk fra:

  • A/S Akers Mek. Verksted
  • Fred Olsen & Co A/S
  • Brownaker Offshore A/S
  • Kværner Brug A/S

Amocos måte å lede Valhall/Hod prosjektet på fulgte ikke normal praksis for selskapet. Normalt ble ikke teknisk prosjektering gjort utenfor USA. I prinsippet ble prosjektet organisert slik at alle kontraktører var underlagt Amoco. VEJV satt kun i en stabsfunksjon som rådgivende konsulent overfor Amoco. [3]

Figur 2. Organisasjonskart for Valhall-prosjektet

Anskaffelser

Amocos filosofi var å oppnå flest mulig fastpriskontrakter. For å få det til måtte den tekniske prosjekteringen være nesten komplett før anbudene skulle innhentes. Målsettingen var at 90 prosent av prosjekteringen skulle være ferdig ved anbud og 95 prosent skulle være ferdig ved undertegning av kontrakt.

En interessant betraktning er gjort i Moe-rapporten fra 1980, skrevet omtrent midtveis i byggeperioden for Valhall:

«Operatøren (Amoco) har en egen administrasjon på byggeplassene som tar avgjørelser vedrørende endringsarbeider og som forestår kontroll med byggearbeidene.

Ledelsen i Norge kan ta avgjørelser inntil 1 mill. $ og ledelsen i London inntil 5 mill. $. Ut over dette må avgjørelsen tas i Houston.

Pr. oktober 1979 var 40 % av kontraktene i verdi inngått. På en liste over større kontraktsarbeider fra Amoco finnes ca. 87 % i verdi av de inngåtte kontrakter. Listen teller i alt 29 kontrakter. Av disse er kun 1 innen Oslo-kontorets avgjørelsesramme. Av de øvrige 28 kontraktene kan 15 godkjennes i London, mens de siste 13 må til topps (Houston). Hvis det antas at kontraktene som dekker de siste 13 % i verdi ligger innenfor Oslo-kontorets myndighet, blir 12,8 % av kontraktene i verdi avgjort i Oslo, 12,3 % i London og 74,9 % i Houston.

Dette indikerer at kontoret i Norge formelt sett har forholdsvis begrenset handlefrihet. Hvorvidt dette kan betraktes som en ulempe, avhenger av kommunikasjonsgangen mellom de nevnte organisasjoner.» [4]

Norske myndigheter hadde et generelt krav til alle utbyggingsplaner at minst 50 % av alle kjøp av varer og tjenester skulle være fra norske firma. Innkjøp fra utenlandske leverandører via norske representanter skulle ikke inkluderes i denne andelen.

Det var innforstått at myndighetene ønsket at mest mulig av utstyret til Valhall skulle produseres i Norge. Advokat Anders Mørland i oljeselskapet Amoco sa til VG at «Vi foretrekker norske leverandører såfremt de kan konkurrere i pris, kvalitet og leveringstid. Det er også norske myndigheters holdning etter det vi har forstått.»  Oppdrag for oljeindustrien var mer enn velkomne blant norske verft etter at oljekrisen i 1973–74 hadde slått bunnen ut på tankmarkedet og verftene manglet oppdrag.

Figur 3 Oversikt over fordeling av kontraktene for Valhall-utbyggingen

Når vi ser på antallet kontrakter – figur 3 (ikke under-leverandører) så var kravet akkurat oppfylt. Av de totalt 79 store og små kontraktene som ble inngått var 42 med norske selskaper eller med internasjonale firma med egne selskap i Norge. De tre største leverandør-landene for øvrig var USA, Storbritannia og Nederland.

Av de norske kontraktene var det en rimelig god fordeling mellom de ulike typer leveranser som vist på figur 3. [5]

Bygging

På Valhall skulle det settes opp tre plattformer på selve feltet: en boreplattform, en produksjonsplattform og en boligplattform. Dessuten skulle det bygges en plattform på Ekofisk-senteret som skulle ta imot og bringe videre oljen og gassen fra Valhall og Hod.

NOMF-02782.165jacket Valhall DP
Understellet til Valhall DP under bygging ved Aker Verdal. Foto: Ukjent/BP

 

Boligplattformen QP (Quarters Platform) ble bygget i 1979-80 og tatt i bruk i juli 1981. Den har en boligkapasitet for totalt 208 personer. Netherlands Offshore Company (NOC) var hovedkontraktør for boligplattformen. NOC ble senere i 1979 kjøpt opp av McDermott.

Stord Verft bygde stålunderstellet, mens UIE/Sterkoder bygde dekket. Vigor i Orkanger produserte modulene og foresto oppkoplingsarbeidet. [6]  

Boreplattformen DP (Drilling Platform) som ble installert i 1981 var plassert midt mellom boligplattformen og produksjonsplattformen på Valhall. Det var Aker Verdal som bygde understellet og dekkskonstruksjonen, boreriggen og modulene ble bygd av Kristiansands Mekaniske Verksted og broen som forbandt DP med QP ble bygd på Kværner Egersund. [7]  

Produksjonsplattformen PCP (Process and Compression Platform) ble også installert i 1981. McDermott Norge hadde hovedkontrakten på hele plattformen og sto for forhandlingene med underleverandører. En norsk sammenslutning vant anbudet på prosjekteringen av dekkskonstruksjonen i september 1977 og byggingen ble gjennomført ved fire norske verksteder. Plattformen startet produksjonen 1. juni 1982. 

NOMF-02782.345jackets+bolig Valhall
Understellet til prosess-og kompresjonsplattformen PCP heises på plass. Boligplattformen QP er på plass bak i bildet. Understellet til boreplattformen DP er ogå montert i midten. Foto: Ukjent/BP

Den var konstruert for å produsere 168 mbbls/d olje og 10 mmscm/d gass. 

Stigerørsplattformen Ekofisk RP (Riser Platform) I den planen som hadde blitt godkjent av OD i august 1978 hadde Amoco antatt at stigerørsplattformen 2/4 R på Ekofisk skulle være ankomststedet for rørledningene fra Valhall. Plattformen viste seg ikke å kunne brukes og en ny plattform måtte installeres. Den ble godkjent av Oljedirektoratet, plattformen fikk navnet Ekofisk 2/4 G og Phillips påtok seg å drifte den mot betaling. [8] Plattformen ble installert i 1981 og kom i drift i 1982. For transport av olje og gass fra Valhall PCP ble det lagt en 36,8 km lang 20" oljerørledning og en 20" gassrørledning til Ekofisk 2/4 G ved Ekofisk-senteret.  Oljen ble så transportert videre via Ekofisk til Teesside og gassen til Emden. [9]

Boligplattformen er på plass. Stålunderstellet til DP og PCP ligger klare ved siden av. Foto: BP/NOM

Installasjon på feltet

Nordsjøen viste seg fra en ugjestmild side høsten og vinteren 1981 når de ulike plattformdelene skulle slepes ut for installasjon på feltet. Høsten 1981 ble det registrert storm på Ekofisk både 11. oktober, 5., 13. og 24. november og 21. desember. Men, tre av dem var mer omfattende enn de andre: nemlig 11. oktober, 5. november og 24. november. Særlig den siste var sterk. Det kan ha blåst orkan i dette tilfellet, for kraftigste vind ved målingen klokken 10 om formiddagen var 31,9 m/s, mens grensen for orkan er 32,6. Bølgehøyden ble målt til 11,5 meter. [10]

Understellet til boligmodulen var blitt satt på plass i mars 1980. Installasjonen av dekk og moduler startet nesten nøyaktig ett år seinere og i løpet av fire måneder ble alt klargjort og ferdig til innflytting.

Nummer to i rekken av plattformer var boreplattformen, som ble plassert tidlig i april. Den mest langveisfarende delen, understellet til prosess- og produksjonsplattformen, fikk også den mest dramatiske erfaringen. Den store fagverkskonstruksjonen som var blitt bygget ved McDermotts verft i Morgan City i Louisiana, USA ble slept over Atlanteren tidlig i 1981. Transporten gikk langt fra smertefritt. De tre slepebåtene og lekteren med last møtte en skikkelig vinterstorm og slepet røk. Man klarte å berge lekteren og plattformunderstellet og etter en siste tilpasning på Stord verft ble det ble plassert på feltet i slutten av april.

Boreplattformen DP med Nordsjøens første innebyggede boretårn. Boligplattformen Treasure Supporter ligger i forgrunnen, mens serviceskipet Seabex One ligger til venstre. Foto: Ukjent/BP

Boring av produksjonsbrønner

Den 17. desember 1981 var det klart for å starte boringen fra plattformen - med Nordsjøens første tildekkede boretårn. [11]

De to første brønnene A1 og A2 tok mye lenger tid å fullføre enn beregnet. Plan B var faktisk å utsette produksjonsstarten til 1. januar 1983. Likevel ble noen brønner klare til oktober. Det var snakk om en produksjon som var mindre enn en tredel av det prosessfolkene hadde ment var minimum for å starte produksjonen – et visst minimum er nødvendig for å få pumper og prosesser til å virke noenlunde optimalt. Men allikevel, klokken 08:03 1. oktober ble ventilen på juletreet for brønn A1 åpnet.

Amocos partnere på besøk kun dager før produksjonsoppstart på Valhall. f.v. Karl Carstens (NOCD), Bill Walton (Amerada) og Wince Marquez (Texas Eastern). Foto: Ukjent/Amoco

Produksjonsstart

Første oktober 1982 ble Vallhall overlevert til operatøren Amoco. Det var gått 17 år siden lisensen for blokk 2/8 ble tildelt og det kostet 21 millioner arbeidstimer og seks milliarder kroner (1982-verdi) [tilsvarende ca. 10 milliarder i 2013]. Opprinnelig estimat i 1977 var litt over 3 milliarder 1977-kroner (inklusive brønner). Valhall-feltet var klart for produksjon. [12]

Ved oppstart lød Amocos oljemelding for Valhall slik:

«Amoco-Noco kommer til å produsere olje fra Valhall-feltet trolig så lenge som til år 2000, og kanskje lenger. På grunn av det spesielle reservoaret forsøker gruppen å få mer og bedre informasjon om reservoaret og olje- og gassreservene. Det kan bli aktuelt med en videreutvikling av feltet. Uansett – Valhall-feltet kommer til å være viktig for norsk økonomi og oljeaktiviteten i Norge i mange år.» [13]

Sluttnoter:

[1] Oljedirektoratet: Veiledning til plan for utbygging og drift av en petroleumsforekomst (PUD) og plan for anlegg og drift av innretninger for transport og for utnyttelse av petroleum (PAD). Februar 2010. 
[2] Kostnadsanalysen Norsk Kontinentalsokkel bind 1 s. 239.
[3] Kostnadsanalysen Norsk Kontinentalsokkel bind 1 s. 231.
[4] Kostnadsanalysen Norsk Kontinentalsokkel bind 1 s. 232.
[5] The North Sea Platform Guide. 1985 s. 688.
[6] Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel bind II, s. 275–276.
[7] Rasen, Bjørn (2007): LF6A Valhall 25 år… og det er bare begynnelsen, s. 87.
[8] Kostnadsanalysen norsk kontinentalsokkel bind II, s. 277.
[9] Nettstedet Kulturminne Ekofisk.
[10] Jostein Mamen, forsker Meteorologisk institutt.
[11] The North Sea Platform Guide. 1985 s. 688. 
[12] Rasen, Bjørn (2007): LF6A Valhall 25 år… og det er bare begynnelsen, s. 76.
[13] Rasen, Bjørn (2007): LF6A Valhall 25 år… og det er bare begynnelsen, s. 77.