I begynnelsen var …

Før oljeselskapene kan sette i gang med å lete etter olje og gass i et område må selskapene skaffe seg informasjon om et uutforsket område eller deler av områder som synes å være lovende med hensyn på forekomster av olje eller gass. Deretter må denne informasjonen tolkes og vurderes av eksperter som kan angi muligheter og sannsynligheter for funn i disse områdene. Til slutt må det skrives en søknad til eierne av området (i Norge er det den norske stat) og håpe på et positivt svar.

Av Finn Harald Sandberg
05. januar 2016

Seismiske data

For å kunne danne seg et bilde av mulighetene for å finne olje eller gass i et område, må det lages geofysiske og geologiske kart. Geofysiske undersøkelser er studier og målinger av jordskorpen. Undersøkelsene omfatter også målinger av jordas tyngdekraft og magnetiske felt. Resultatet av geologiske og geofysiske undersøkelser avgjør om seismiske undersøkelser bør utføres [1]

Den viktigste geofysiske undersøkelsesmetoden er seismikk . Oljeleting ved hjelp av seismiske undersøkelser foregår ved at man sender kraftige lydbølger ned i grunnen, og så blir ekkoet av lydbølger som kommer tilbake registrert og brukt til å danne et bilde av forholdene i dypet. Seismiske undersøkelser kan brukes til å finne reservoarer, men under leteperioden er det ikke mulig å skjelne mellom olje- og vann-reservoarer. 

All informasjon om hvor lang tid lydbølgene bruker gjennom jordskorpa blir lagret og seinere bearbeidet ved hjelp av kraftige datamaskiner. På 1960- og 70-tallet var ikke datateknologien kommet så langt og tolkningen ble da gjort ved hjelp av fargemarkeringer på utskrifter fra registeringene som var gjort om bord på seismikkskipene. 

Seismikkskip i Nordsjøen. Foto: Ukjent/NOM

Seismikkskyting er oljeindustriens viktigste redskap for å kartlegge mulige forekomster av olje og gass mange tusen meter under jordoverflaten. Sjølve arbeidet med de seismiske undersøkelsene er svært omfattende og konsekvensene av eventuelle positive signaler er så viktige at slik aktivitet er definert som petroleumsvirksomhet i petroleumsloven [2]

Allerede fra sommeren 1963 var internasjonale selskaper i gang med seismiske undersøkelser i den norske delen av Nordsjøen. På dette tidspunktet var det ikke noe nasjonalt «eierskap» utenfor fiskerigrensene på 20 nautiske mil utenfor kysten. Sjøl om Norge det året erklærte statsoverhøyet over kontinentalsokkelen og dermed myndighet over all utforsking og utnyttelse av undersjøiske naturforekomster, var det ikke før i 1965 at Storbritannia, Norge og Danmark ble enige om hvor grensene skulle trekkes. Stavanger havnevesens journaler kan vise til minst 140 anløp av et 40-talls fartøyer som deltok i kappløpet om det svarte gullet i de tre årene 1963 – 65. Det første registrerte seismikkskipet var amerikanske «Sonic» som skulle bunkre drivstoff 8. august 1963 [3] .

Søknadsillustarsjon
Kopi av vedlegget til søknad om tillatelse til å starte seismiske undersøkelser

Den første offisielle tillatelsen til å foreta seismiske undersøkelser i norske farvann fra norske myndigheter ble gitt 7. juni 1963 til American Overseas Petroleum Ltd. Representert i Norge ved Norsk Caltex Oil A/S. Det var Utenriksdepartementet (undertegnet E.F. Ofstad) som ga denne tillatelsen selv om forespørselen var rettet til Industridepartementet [4]  5.september varslet så selskapet norske myndigheter om at de ville starte undersøkelser av et område som blant annet skulle vise seg å omfatte Valhall-feltet. Kontrakten for dette arbeidet ble gitt til Western Geophysical Company of America, som skulle gjennomføre arbeidet med skipene «Cynthia Walker» og «Linda Walker» [5].

Teknologien var viktig da petroleumsvirksomheten startet opp på norsk sokkel og norske selskaper ble raskt sentrale i videreutvikling og tilpasning for offshore anvendelser. Norske fabrikktrålere egnet seg godt for ombygging og ble raskt tatt i bruk som seismikkfartøy. Mannskaper som hadde bemannet fiskebåter, ble med over på seismikkfartøyene, og geofysikere og ingeniører fikk på denne måten tilført verdifull kunnskap om håndtering av utstyr fra fiskeflåten [6]. 

At norske myndigheter kanskje ikke var helt fortrolige med den nye teknologen – eller tiltroen til at de hadde det - var tydelig i Norsk Hydros (på vegne av Petronord gruppen) søknad om seismografiske undersøkelser i mai 1964. Søknaden inneholdt i tillegg til en inngående teknisk forklaring, et vedlegg med tegninger (se figur 1) som viser forskjellen mellom «refraksjonsmetoden og refleksmetoden» [7].

Tolkning av data

Generelt sett må tre betingelser være oppfylt for at oljeansamlinger kan dannes:

1. En kildebergart hvor oljen kan dannes. I Nordsjøen er leire og leirskifer de vanligste kildebergartene.

Amocos Valhall seismikk
Seismikk fra Valhall

2. En porøs bergart som oljen kan vandre til og samles i. Eksempler på slike reservoarbergarter er sedimentære bergarter som sand, sandstein og kalkstein (Valhall).

3. En felle, eller en bergart som dekker og stopper oljeforekomsten fra å vandre videre. Denne kalles en kappebergart.

For å forstå norsk kontinentalsokkels kompliserte oppbygning og dannelse, tolker geologene seismikk og brønndata. For å påvise og utvinne olje og gassressursene, må geologene kartlegge feller som kan holde på hydrokarboner, samt anslå størrelsen på funn. 

I de første årene på norsk sokkel ble slike grove seismiske undersøkelser kalt områdeseismikk gjennomført av kommersielle selskaper. Når Oljedirektoratet ble opprettet i 1972 ble ansvaret for å få gjennomført slike undersøkelser lagt til direktoratet. Direktoratet selger så resultatene fra disse til selskaper som vil vurdere mulighetene for å finne olje eller gass. Salget av slik seismikk gir også myndighetene en indikasjon på hvor stor interessen er for ulike deler av den norske kontinentalsokkelen. I tillegg til egne vurderinger følger også Oljedirektoratets geologieksperter opp selskapenes geologiske vurderinger.

Skrive søknad om utvinningstillatelse

Gjennom mer enn fem tiår med petroleums leting har konsesjonspolitikken vært myndighetenes viktigste virkemiddel for å styre aktivitetsnivået og sikre optimal forvaltning av olje- og gassreservene på norsk sokkel. Konsesjonssystemet er et sentralt element i rammeverket for petroleumsnæringen, altså de vilkår og krav rettighetshaverne på sokkelen må innordne seg. 

Norsk sokkel ble i 1964 delt inn i rektangulære blokker med kortendene rettet nord etter samme mønster som de andre nordsjølandene hadde brukt. Størrelsen på de norske blokkene ble bestemt å skulle være 500 kvadratkilometer, omtrent dobbelt så store som på britisk side av Nordsjøen. De internasjonale oljeselskapene hadde argumentert for enda større blokker. Et så ukjent geologisk område som den norske sokkelen burde by fram store areal for å fenge tilstrekkelig interesse fra oljeleterne mente de, men dette fikk de ikke fullt gjennomslag for [8]. 

De første konsesjonsreglene for norsk sokkel ble fastsatt i kongelig norsk resolusjon av 9. april 1965. Utlysningen, som skjedde i samme måned det året, omfattet 278 blokker hvorav blokken 2/8, store deler av Valhall-feltet ligger, ble tildelt utvinningstillatelse (nr. 006) 17. august 1965. Den første konsesjonsrunden er også den suverent mest omfattende konsesjonsrunden i norsk oljehistorie med hensyn til antall blokker og totalt areal.

Andre konsesjonsrunde ble utlyst 21. mai 1968. Runden pågikk over flere år. Av de 68 blokkene som ble utlyst ble det gitt til sammen 14 tildelinger. Resten av Valhall og Hod var en av disse (blokk 2/11) – utvinningstillatelse 033, gitt 30. mai 1969.

 

Konsesjonsgraf
Konsesjonsgraf

Dagens ordning er regulert i Petroleumsloven fra 29. november 1996 nr. 72.
Petroleumsloven slår fast at det er staten som har eiendomsretten til undersjøiske petroleumsforekomster på den norske kontinentalsokkelen. Offentlige godkjenninger og lisenser er nødvendig i alle faser av petroleumsvirksomheten, fra tildeling av undersøkelses- og utvinningstillatelse, i forbindelse med innsamling av seismikk og leteboring, til planer for utbygging og drift, og planer for avslutning av felt.

Utvinningstillatelser blir vanligvis tildelt gjennom utlyste konsesjonsrunder. Søkerne kan søke som gruppe eller individuelt. Hva søknaden skal inneholde, og framgangsmåten for å søke på utvinningstillatelse er regulert i petroleumsloven og -forskriftene [9]. 

Få en tildeling

Det er Olje- og energidepartementet som gir utvinningstillatelse til selskapene etter grundig vurdering av de innkomne søknadene. Tildeling blir gjort etter bekjentgjorte kriterier som er saklige, objektive og ikke-diskriminerende og blir som regel gitt til en gruppe selskaper. Ved tildeling utpekes det et selskap som er operatør for gruppen med ansvar for den operative virksomheten som tillatelsen omfatter. Lisensgruppen skal også fungere som et internt kontrollorgan i tillatelsen, der hver lisenspartner har rollen som kontrollør av arbeidet til operatøren.

En utvinningstillatelse regulerer retter og plikter som selskapene har overfor staten. Den gir enerett til undersøkelse, leteboring og utvinning av petroleum innenfor det geografiske området for lisensen. Rettighetshaverne blir eiere av petroleumen som blir produsert. Utvinningstillatelsen gjelder i første omgang en innledende periode definert som leteperioden som kan vare inntil ti år.

De første utvinningstillatelsene for Valhall

Utvinningstillatelse 006 som 17. august 1965 ble gitt til Amoco, Amerada, Texas Eastern og Norwegian Oil Consortium (NOCO) omfatter tre sammenhengende blokker (2/2, 2/5 og 2/8) i tillegg til nærliggende, men ikke tilstøtende, blokk 3/4. Til sammen utgjorde dette et areal på 2279 km². Engangsavgiften som skulle betales var på 1 139 500 kroner eller 5000 kroner per km².

Fra arbeidsprogrammet (kapittel 4):

«Rettighetshaveren har påtatt seg et arbeidsprogram som i sin helhet skal være gjennomført innen 1. september 1971. Om arbeidsprogrammet og dets gjennomføring gjelder følgende: 

Rettighetshaveren skal bore fire hull med det formål å finne olje eller gass i de konsesjonsområder som dekkes av utvinningstillatelse 004, 005 og 006. Herav skal minst et hull bores i de blokker som omfattes av denne tillatelse.»

I kapitlene 7 til 10 settes det strenge krav til gjennomføring av seismiske undersøkelser, spesielt med hensyn til skips- og luftfart, men i særlig grad fiske. Det gjelder både krav til utstyr, men også til sprengning. Varsling og rapportering er også gjenstand for egne bestemmelser [10]. 

Fram til 2015 er det ikke påvist reserver i blokkene 2/2 eller 3/4. I 1970 fant man et lovende reservoar i blokk 2/5 og funnet fikk navnet Tor. Strukturen strakte seg inn i blokk 2/4 og det viste seg senere at reservoaret også er en del av Ekofiskområdet. Derfor er eierskapet fordelt etter en antatt mengde hydrokarboner i hver blokk (75 prosent lisens 018 og 25 prosent i lisens 006). I blokk 2/8 påviste man i 1975 det som etter hvert skulle få navnet Valhall. Også her strakk reservoaret seg over i en naboblokk 2/11 som dessuten viste seg å inneholde det som i dag betegnes som Hod (funnet året før) – denne blokken hadde Amoco og resten av lisenshaverne fått gjennom tildeling i 1969 (2. konsesjonsrunde).

Utvinningstillatelse 033 som 30. mai 1969 ble gitt til de samme selskapene omfatter to blokker 2/9 og 2/11 hvorav bare 2/11 er geografisk definert av en eller annen grunn [11]. I ettertid ser det greit ut da det bare er i dette området det er påvist utvinnbare reserver. Det definerte området er på 208 km² og engangsavgiften var på 104 000 kroner altså samme pris per km² som fire år tidligere.

Fra arbeidsprogrammet (kapittel 4): 

«Rettighetshaveren har påtatt seg et arbeidsprogram som i sin helhet skal være gjennomført innen 30. mai 1975.

Om arbeidsprogrammet og dets gjennomføring gjelder følgende:

Det skal gjennomføres ytterligere seismiske undersøkelser. Videre skal [Rettighetshaveren] bore ett hull i denne blokken med det formål å finne petroleum. Dette hull skal ha til hensikt å teste bunnen av Zechstein-formasjonene som man for tiden antar befinner seg på en dybde mellom 12.000 og 15.000 fot, med mindre man under boringen støter på unormale forhold som gjør det teknisk eller økonomisk ugjennomførlig å bore til en slik dybde [12].» 

Et punkt som ikke var med i lisensen 006 fra 1965 var punktet om statsdeltagelse (kapittel 6): «Rettighetshaveren skal betale et beløp på 10 % av det netto-overskudd som Rettighetshaveren oppnår ved salg av utvunnet petroleum m.v. fra denne tillatelse. Det nærmere innhold av denne deltagerrett fremgår av «Avtale» med bilag som følger som vedlegg 1 og er en del av denne Utvinningstillatelse».

Det fremgår av «Avtalen» blant annet at «ingen utbetaling skal finne sted før Rettighetshaveren har fått dekket de omkostninger og investeringer som han har hatt i forbindelse med undersøkelse etter og utvinning av petroleum på denne tillatelsen.»

Rettighetshavere  opprinnelig Valhall Hod
Amoco Norway Oil Company 28,0937 % 25 %
Amerada Hess Norge A/S 28,0936 % 25 %
Texas Eastern Norwegian, Inc 28,0936 % 25 %
Norwegian Oil Consortium A/S & Co 15,71871 % 25 %

Sluttnoter:

 [1] http://www.norskoljeoggass.no/Nyhetsarkiv/Naringspolitikk/Leting-etter-olje-og-gass/
 [2]  https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-11-29-72#KAPITTEL_1  § 1- 6 c
[3] Loggbok for Stavanger Havnevesen 1963.
[4] Brev fra E. F. Ofstad, Det kongelige norske Utenriksdepartement 7. juni 1963. Industridepartementet,Oljekontoret, serie Da, stykke 3 (SAST/A-101348/Da/L0003), 1963-1971, oppb: Statsarkivet i Stavanger. http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-oe10511110260012.jpg
[5] Brev fra Harold R. Allison, American Overseas Petroleum Ltd. 5. september 1963. Industridepartementet,Oljekontoret, serie Da, stykke 3 (SAST/A-101348/Da/L0003), 1963-1971, oppb: Statsarkivet i Stavanger. http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-oe10511110260011.jpg
[6] Tønnesen/Hadland:Kulturminneplanen for petroleumsvirksomheten på norsk sokkel (2012) s. 24.
[7] Brev fra Johan B. Holthe A/S Petronord (Norsk Hydro) 2.juni 1964 (vedlegg). Industridepartementet, Oljekontoret, serie Da, stykke 3(SAST/A-101348/Da/L0003), 1963-1971, oppb: Statsarkivet i Stavanger. http://www.arkivverket.no/URN:NBN:no-a1450-oe10511110260067.jpg
[8] Hanish/Nerheim: Norsk oljehistorie Bind 1(1992) s. 35.
[9]  https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1996-11-29-72#KAPITTEL_3
[10] Det kongelige departement for industri og håndverk 17. august 1965 Utvinningstillatelse for petroleumsprodukter Nr. 006.
[11] Det kongelige departement for industri og håndverk 30. mai 1969 Utvinningstillatelse for petroleumsprodukter Nr. 033 s. 3.
[12] Det kongelige departement for industri og håndverk 30.mai 1969 Utvinningstillatelse for petroleumsprodukter Nr. 033 s. 6.