Fra null til hundre i løpet av 20 år

De aller fleste av oss blir kjent med nye funn på norsk kontinentalsokkel gjennom større eller mindre oppslag i media. Uttalelser som «solnedgangen avlyst» eller «ny optimisme i oljenæringen» kan gi inntrykk av at nå er det nye oljedråper på vei opp av brønnene ganske snart. Dessverre er det mange år fram til produksjon og det har ofte tatt lang tid å finne fram til at akkurat her er det en forekomst det er lønnsomt nok å produsere fra. For Valhall tok det omtrent 17 år fra feltet ble påvist og erklært drivverdig til de første dråpene ble tatt opp, mens Hod brukte 21 år på den samme reisen. For begge feltene er dette omtrent som gjennomsnittet for sammenlignbare felt.

Av Finn Harald Sandberg
03. desember 2015

En gjennomgang av de kjente oljefeltene som er eller har vært i produksjon på norsk kontinentalsokkel viser at det tar mellom 15 og 20 år fra myndighetene har gitt en utvinningstillatelse til man kan produsere fra et felt. Totalt sett utgjør datagrunnlaget for denne undersøkelsen 98 gjennomførte utbygginger fra 1971 til 2014. 

Man kan dele opp denne perioden i tre ulike etapper:

1. Fra tildeling til funn (leting)
2. Fra funn til utbyggingsbeslutning (modning)
3. Fra godkjenning til produksjon (bygging)

Som for det meste av alt annet her i verden gjelder også regelen at størrelse teller. For å kunne sammenligne, har jeg derfor foretatt en inndeling med fem klasser fra extra small (XS) til extra large (XL). Slik det framkommer i Tabell 1:

  Klasse Antall   Størrelse (millioner Sm 3 o.e)   Tid fra tildeling til produksjon (år)
  Extra small (XS)  27   Mindre enn 10   Gjennomsnitt 21,3
  Small (S) 19   Mellom 10 og 20   Gjennomsnitt 22,6
  Medium (M) 17   Mellom 20 og 50   Gjennomsnitt 20,8
  Large (L)  13   Mellom 50 og 100   Gjennomsnitt 17,2
  Extra large (XL) 22   Større enn 100   Gjennomsnitt 15,2

  Tabell 1: Oversikt over utbygde felt sortert etter reservoarstørrelse (utvinnbare reserver)

Størrelse regnes som forventet volum av utvinnbare reserver (olje+gass+NGL) ved beslutning om utbygging. En standard kubikkmeter oljeekvivalenter (Sm3 o.e.) tilsvarer 6,29 fat. Omregning fra gass til oljeekvivalenter gjøres ved å dele på 1000, og ett tonn NGL tilsvarer 1,9 Sm3 o.e. Valhall tilhører i denne sammenheng størrelse «extra large», mens Hod betraktes som «small»

Graf prosjektløp
Graf prosjektløp

Figur 1 viser hvor lang tid det gjennomsnittlig tar fra en tildeling blir gitt (utvinningstillatelse) til produksjonen av hydrokarboner starter. Den prosentvise forskjellen i tidsforbruk er størst i første og siste fase. Dette er ikke overraskende; det er lettere å finne det som stort enn det som er lite, og det tar lenger tid å bygge store plattformer enn små anlegg.

Figur 2: Utbyggingen av Valhall og Hod sammenlignet med gjennomsnittsverdier.  Kilde OD
Figur 2: Utbyggingen av Valhall og Hod sammenlignet med gjennomsnittsverdier. Kilde OD

At  lengden av fasen fra funn til beslutning er mer lik skyldes ulike faktorer. Når vi sammenligner Valhall og Hod med sine respektive klasser, ser man at de begge oppførte seg som gjennomsnittet (Figur 2).

Faktorer som påvirker tiden fra funn til beslutning:

A. Tilgjengelig teknologi
B. Politiske initiativ 
C. Forhandlinger om gassleveranser
D. Skatteregimet
E. Markedssituasjonen 

Eksempler på de ulike faktorene:

A. Tilgjengelig teknologi

Balder var det første funnet som ble gjort på norsk kontinentalsokkel 1967.  Det skulle imidlertid gå mer enn 30 år før man startet produksjon fra feltet - 1999. Den utbyggingsløsningen som er valgt – havbunnskompletterte brønner knyttet til et spesialkonstruert produksjonsskip med lagring- og lossekapasitet (FPSO) var ikke utviklet for å kunne tas i bruk for forholdene i Nordsjøen før langt ut på 1980-tallet. 

B. Politiske initiativ

I forbindelse med behandling om køordning for feltutbygginger på slutten av 1980-tallet ble det uttrykt til dels sterk bekymring at en stor aktivitet i oljerelatert industri skulle være et for stort press på lønninger og kapasitet. En slik aktivitet ville også kunne bidra til en svekkelse av utenriksøkonomien. Regjeringen ønsket å begrense de årlige investeringene i petroleumssektoren. Stortinget fulgte opp dette ønsket og vedtok våren 1988 en konkret rekkefølge og tidsskjema for igangsettelse av mange store og viktige utbyggingsprosjekter. Dette gikk hardest utover Brage som ble besluttet utsatt i inntil fem år. Den seinere utvikling skulle få et annet forløp, i Stortingsproposisjon nr. 58 som ble godkjent i februar 1990 ble hele køordningen trukket tilbake og Brage fikk godkjent sine utbyggings planer allerede 29 mars samme år. 

C. Forhandling om gassleveranser

Fram til årtusenskiftet var det viktig å få gjort avtaler om leveranse av gass til en bestemt kunde eller kundegruppe før man kunne lage de endelige planene for utbygging, drift og transport. Det var ulike grunner for at dette måtte avklares tidlig. I første rekke var dette viktig for å få bestemt kvaliteten eller sammensetningen av den gassen som skulle leveres til kundens mottaksanlegget. Det var avgjørende for dimensjoneringen og design av produksjonsutstyr. I tillegg var mengde og pris naturligvis viktig å få klarlagt slik at lønnsomheten i utbyggingen kunne beregnes.

Da den britiske regjeringen i 1985 sa nei til avtalen om salg av gassen fra Sleipner-feltet som var forhandlet fram mellom Statoil og British Gas (senere BG Group) var det et resultat norske myndigheter ikke hadde ventet. Forhandlingene med britene hadde foregått siden 1981. Etter flere purringer fra norsk side begynte det å tære på tålmodigheten, men britene mente at de hadde god tid. Britenes avgjørelse førte til bortfall av en avtale som hadde en antatt verdi av 250 milliarder kroner. I Stortinget sa Einar Førde om problemene at «arvesynda er komen inn i verda». 

Omtrent år 2000 ble det et teknologisk gjennombrudd som gjorde det mulig å betrakte gass som salgsvare på linje med olje. Dette har forenklet planleggingen for felter som inneholder mye gass fordi man ikke lenger er avhengig av å inngå leveranse avtaler med spesifikke kunder før anlegget bestemmes. 

D. Skatteregime

24. januar 1974 nedsatte Stortinget et petroleumsinntektsutvalg som skulle drøfte statens inntekter fra oljevirksomheten. Utvalget mente at man ikke kunne likestille oljenæringen med annen næringsvirksomhet og at man derfor burde innføre en egen særskatt. Innstillingen inngikk i Stortingsmelding nr. 25 (1973-74). 

Oljeselskapene protesterte kraftig. En av flere konsekvenser av dette vedtaket var at Amoco stoppet den planlagte utbyggingen av Sør-øst Tor som var blitt påvist i 1972.  Feltet er aldri blitt bygd ut.

Flere rettssaker knyttet til beskatning har også blitt ført mellom staten og ulike oljeselskaper. Den såkalte Valhallsaken startet opp i 1987 og tok lang tid. Forlik ble oppnådd først i 1996 (se artiklene «Avgifter til besvær» og «Amoco protesterer på skatten» ).

E. Markedssituasjonen

Figur 3: Oljepris 1998 – 2010 gjennomsnittpris pr. år Kilde (Dagens Næringsliv)
Figur 3: Oljepris 1998 – 2010 gjennomsnittpris pr. år Kilde (Dagens Næringsliv)

I visse perioder stiger også prisene på anleggskostnadene både raskt og uforutsigbart. Spesielt i perioden mellom 2003 og 2009.  Denne stigningen som var internasjonal, var en kombinasjon av økt etterspørsel som en følge av sterkt økende oljepriser («alle» skulle bygge ut nye oljefelt) og begrenset kapasitet (lave oljepriser ved århundreskiftet hadde ført til stor avgang av personell med viktig kompetanse) – se Figur 3.

I et lengre perspektiv kan det også være interessant å se på situasjonen på den tiden da Valhall og Hod ble besluttet utbygget – henholdsvis 1977 og 1987 se Figur 4. For begge feltutbyggingene var den aktuelle oljeprisen i underkant av 20 dollar per fat. For Valhalls del ble den første perioden overraskende positiv, mens det for Hod sin del ikke var noen vesentlig lysning før etter årtusenskiftet. 

Figur 4: Oljepris 1976 – 2013 gjennomsnittpris pr. år Kilde (Dagens Næringsliv)
Figur 4: Oljepris 1976 – 2013 gjennomsnittpris pr. år Kilde (Dagens Næringsliv)

Som eksemplene viser er det «mange skjær i sjøen» for en operatør som ønsker å komme fram til lønnsomme løsninger for produksjon av olje og gass selv etter at man har fått tildelt lovende områder å lete etter forekomstene. Det er derfor naturlig at de få faktorene som kan påvirkes holdes stabile over lang tid (som for eksempel skatter og avgifter).